Denne dagen hadde vi det vi trengte – regn og tåke og vindkast fra øst. Den gamle skogen åpnet seg for både store og små da vi gikk av skogsveien og fulgte dyretråkk opp langs åsen.
Vi snakker om dårlig vær. Vi snakker om klimakrise og koronatider. Hvor blir det av sola? I dag trengte vi den ikke. Lyset gjennom de regntunge skyene var nok til å finne det vi var på utkikk etter: Å være ute og oppleve naturen.
To store og to små pluss to hunder var med på shinrin yoku denne lørdagen. Det er japansk, shinrin betyr skog og yoku betyr bade. På engelsk kaller de det forest bathing; skogsbading. Det ble det nesten bokstavelig talt, bading ute i regnet som dryppet ned på oss i over to timer.
Men det som virkelig bli badet, er sansene. Luktesans, syn og hørsel, smak og berøring. Og følelsene.
Skogsveien er gjørmete etter flere uker med regn. Våte, brune blader ligger overalt, grenene til bjørk, osp og ask strekker seg mørke mot den grå himmelen.
– Finn en stein, så kaster vi den ut i vannet fra badebrygga!
Oppmerksomheten blir rettet mot natur med en gang vi begynner å gå. Alle finner hver sin stein, minsten på fem og storebror på åtte, far og mor. Vi står på brygga som gynger, og vi lukker øynene for å kjenne hvor vinden kommer fra. Vi kaster steinene våre i medvind, en og en. Alle lager forskjellige plask, med forskjellig lyd. Ringene brer seg i innsjøen, vi beveger oss videre.
– Hvilke farger ser dere?
– Hvitt!
– Grønt!
– Det er egentlig mange farger.
Det er det, det er sjatteringer i vinterpaletten før snøen har kommet, ikke fargesprakende som om sommeren, mer dempet. Vi kikker på et morkent strå, hvilken farge har det? Beinhvitt?
– Gult, slår eldstemann fast.
Rundt svingen brekker vi av, alle er klare for å gå inn blant trærne, gjennom brukne bregner nedblåste greiner, falne trær.
Klarer ungene å finne veien, om de lytter etter bekken?
Vannet renner under de store, mosegrodde steinene, klukker og synger seg nedover. Vi klatrer oppover, må ta tak i røtter og greiner og dra oss oppover. Storebror har funnet sin egen vei, vi hører ham rope at han har funnet en elv der oppe. I kløfta renner bekken bred, her må vi vasse oppover.
Her vokser sisselrot, de små bregnebladene brer seg utover mosen på en diger stein. De skyter ut av stengelen ett og ett, og om man lirker den lange rota opp av jorda, er det smaksprøve til alle.
Minsten er skeptisk, men jorda er skylt av i bekken og hvis det var godteri i gamle dager, så smaker det kanskje ikke så verst? Han spytter det fort ut, lakrissmaken ligger gjemt. Han liker syrebladene bedre. Alle smaker, de voksne har minner om det de spiste i naturen da de var små.
Familien finner vei videre oppover, følger hverandre, sprer seg litt. Finner hver sine ting å se på. En av ungene roper at han har funnet bæsj. Den første av mange slike funn her oppe på furuplatået. Her går rådyr, hjort og elg. Vi hjelper hverandre med å se etter spor. Noen ganger ser vi avtrykkene av store klover, bark som er gnagd av en stamme. Vi følger på, finner mer bæsj, og vet at vi er på rett vei.
Far finner et utkikkspunkt, vi er ganske langt oppe. Der nede ligger veien over vannet, vi ser badebrygga der vi kasta stein. Minsten roper ut. Mor prøver å hysje, men han må rope ut en gang til. Brøle. Jeg kauker, ekkoet ljomer gjennom dalen. Mor gauler, alle gauler, far roper som en elg. Vi ler.
– Hvis noen håpet å treffe på et dyr, så kan vi se langt etter det nå, kommenterer far. Vi har med oss to jaktlabradorer, de er kjent her i lia, og er dyr nok for oss på denne vandringen. Får med seg ungene videre, her er det ingen som lurer på om vi snart er framme. Vi klyver oppover, fra stein til stein, sklir på røtter, holder oss fast i granskjørt.
På en mosegrodd bergknatt har åtteåringen satt seg. Den lille skikkelsen, med lue, sitter og ser utover det tåkete landskapet. Noe stille senker seg over lia. Vinden suser i tretoppene, når vi ser opp svaier greinene, mørke grantopper, smale bjørkegreiner. Vi kan høre at det drypper rundt oss.
Minsten løper ned til storebror og setter seg ved siden av. Der sitter de, småtrollene, finner ro i skogen.
Mor setter seg på en stein inn mot en furu. Lukker øynene.
På tide med en pause, far finner fram kakao og blingser.
Vi bytter på å gå først. Det er noe spesielt med å være den som finner veien. Være stifinner. Nå går det nedover, bratt lende, granskjørtene er gode å holde i. Det går an å skli med regnbukser!
Så er vi på skogsveien igjen, ringen er snart sluttet. Men ikke før vi har hilst på de seks vennene nede ved vannet. Vi hopper inn på en liten sti, og finner seks stammer som vokser ut av samme rot, grå osp som strekker seg oppover, vi må bøye nakken for å se tretoppene som lager en sirkel over oss. De runde bladene som skjelver og rasler i sommervinden er blåst av nå, men stammen står der, stødige, og har et mellomrom som gir plass til en syvende. Vi bytter på å stå der, en og en alene en liten stund, med armene rundt de nærmeste stammene. Å være en trevenn kjennes fint. Rolig.
Så hopper vi over noen bekker til, klyver over et gedigent tre som har falt, der ligger en avgnagd kongle som et ekorn har kost seg med, ryddig i en liten haug. Lørdagsgodt! Vi følger stien langs vannet, tilbake til der vi begynte. Våte! Den som snur seg, ser åsen og tåken som driver oppi skaret der vi nettopp var. Der elgen bor, der orrfuglen flakser og ulven noen ganger traver forbi.
Skogen er for alle, store og små i hele faunaen.
Takk for turen Stine, Even, Emrik og Wilmer. Pluss Bonus og Jeppe, da.
Denne fortellingen er også publisert i Harvest, litt omskrevet.
Nydelig!!!!