Vi har vært over tjue folk, som har gått inn i naturen på hvert vårt sted i vår naturen.
Gjennom en hel måne-syklus har vi funnet tid til å sitte ute og observere det levende rundt oss i fred og ro. Hver for oss, rundt i Norge, i Europa og i USA. Og likevel sammen, om denne utesittingen – en praksis som gjør kontakten med naturen sterkere, dypere.
Korona-pandemien har utfordret oss på å tenke nytt i forhold til hvordan vi gjør ting sammen. Nå er det mer selvfølgelig å bli med på noe som forbinder oss over landegrenser. Vi har utvidet digitale møter til å handle om mer enn jobb, og har senket terskelen for møte mennesker for å lære mer og utforske noe nytt. Det sies at mennesker ikke liker forandring, men det siste året har veldig mange gjort mye på nye måter.
Vi gjorde det enkelt. De som ville bli med å praktisere utesitting fra nymåne til nymåne, har fått en invitasjon hver dag. En invitasjon til fokus for sin lille halvtime ute i naturen. En øvelse, en indre aktivitet. For å få kontakt med naturen, og naturen i oss selv. Vi er tross alt en del av faunaen på Moder jord.
Hva innebærer det å ha kontakt med naturen?
Deltakerne på denne utforskningen av forbindelse med naturen, har funnet seg et sted hvor de har lyst å være. På en mosegrodd stein i skogbrynet, på en rot innimellom gamle trær, et utsiktspunkt, en benk ved vannet. Et sted det er lett å komme seg til. Noen har brukt hagen, eller funnet et sted ved bekkefaret like ved huset. Noen har vært på balkongen, med utsikt til blomster og busker eller som en i Nederland – til et jorde med beitende dyr.
Hvis jeg mykner synet kan jeg se, eller føle, hele naturen i den lille blomsten. Jeg ser vannet, jorda og sola
Utesitter i Irland
Der har de satt seg ned, uten å gjøre noe annet enn å bare være, observere. 20 minutter, lengre om de ville, i fred og ro. For noen har det vært lett å finne den tiden, for andre har det vært veldig vanskelig innimellom. Vi er travle, vi moderne mennesker, vi har vårt å gjøre og det å få gjort mye kan være det beste beviset på en god dag.
Noen av oss får dårlig samvittighet av å ta seg tid til bare seg selv en liten stund. Andre blir rastløse av å sitte i ro i mer enn fem minutter. Noen har trent på tilstedeværelse og finner roen, dykker ned i den, finner glede i å se greiner på trærne bevege seg. Vi har rett og slett veldig forskjellig forhold til natur, selv i Norge hvor den er så lett tilgjengelig – selv i byene.
Utesitting har en lang tradisjon i menneskets historie, spesielt i urbefolkningskulturer og miljøer som er inspirert av den. Vision quest er en praksis hvor man går ut alene i naturen, og ber naturen om hjelp til å finne en løsning på en utfordring eller å få innsikt i noe. Man er ute i flere timer, flere dager, til man har møtt naturen og kanskje fått hjelp av kraftdyr som viser seg. En tradisjon rundt slike lange utesittinger er at det tennes et bål, som holdes levende så lenge folk er på dette personlige oppdraget, som en støtte i det indre arbeidet. Det trommes, synges og de som er rundt bålet spiser, drikker og sover for de som er alene der ute.
Slike seremonier skjer i vår tid også, i urbefolkningskulturer og sjamanistiske miljøer over hele verden. Her til lands er utesitting en del av de samiske tradisjonene, den europeiske urbefolkningskulturen.
Vår måte å ta vare på denne gamle praksisen er naturligvis å tilpasse den til våre liv. I 2007 bikket det, da bodde over halvparten av jordas befolkning i byer. Den utviklingen fortsetter, og det betyr at stadig flere har lite kontakt med natur. For veldig mange mennesker oppleves det unaturlig å være ute i naturen. Mange er redd for skogen, våger seg ikke utenfor stier og merka løyper. Natur utenfor allfarvei er eventyrernes rike, men også for skummelt for mange.
Og hvordan kan vi bry oss om natur om det ikke betyr noe særlig for oss?
– Jeg er med på denne utesittingen fordi jeg er redd for skogen, fortalte en av deltakerne på denne workshopen.
Hun forventet å bli redd og ville gjerne bli tryggere mellom trærne, så hun fant seg et sted å gjøre sin utesitting som var litegranne utenfor komfortsonen hennes. Hun forteller at hun opplevde å få kontakt med naturen rundt seg allerede første dag, og at frykten gradvis forsvant. Den har ikke sluppet taket, men det ble håndterbart, og hun kjenner på en trygghet i nærheten med naturen rundt seg. Noen ganger glemmer hun at hun er redd for å være alene ute, fordi hun blir oppslukt av å sanse – se etter farger, lukte på det grønne, lytte til fugler.
Det har vært veien inn i denne opplevelsen: Å åpne sansene, en etter en. Da blir det lettere og lettere å få kontakt med naturen. Utesitting er en form for trening, en aktiv tilstedelværelse. Jo mer du gjør det, jo lettere det blir det. Du stresser ned, du utvider synsfeltet og tweaker hørselen, er mer tilstede i øyeblikket.
Det er forsket mye på menneskers kontakt med naturen de siste 40 årene, og stadig mer. Japanerne og sørkoreanerne har vært i front, og fått naturkontakt inn i det offentlige helsetilbudet til befolkningen, hvor sansevandringer brukes som medisin mot depresjon og stress. Universitetet i Derby i Irland har et forskerteam som har utviklet en modell om naturkontakt, som viser hvordan naturen kan gjøre livet bedre for mennesker. Det handler både om hvordan natur kan gi livet større mening, og hvordan natur kan bedre fysisk og psykisk helse – og gi oss velbehag.
Jeg runder av denne historien om utesitting med denne irske modellen som viser stier til kontakt med naturen, om du har lyst å kikke på den. For noen er dette naturlig kunnskap, men i vår tid må det noen ganger forskning til for å se og forstå hva natur betyr for oss mennesker.
