Hvordan kan vi «høre» hva naturen forteller oss?
For noen er det mystisk, for andre hverdagslig. Alt levende deler, og vi mennesker som er en del av naturen, kan fange opp denne kontakten. Vi kan godt kalle det en oppdagelsesreise. Eller en gjen-oppdagelse, fra da forbindelsen med landskapet var en selvfølgelig del av livet.
Da Eirik Myrhaug Partapuoli og jeg gikk inn i Østmarka denne lørdagen for å holde workshop om kraftsteder, hørte vi ravnen. Ravnen er et gammelt symbol-dyr for å være budbringer mellom dimensjoner. Et godt tegn.
Jeg hadde tenkt på forhånd, litt nervøs, på om at kom til å komme folk der vi skulle være, om sendeforholdende på Zoom var gode nok, du vet, slik vi mennesker surrer oss inn i det mentale av og til. Da jeg hørte ravnen, senket skuldrene seg – dette er en god dag for å gå ✨inn✨ i naturen, kjentes det som om den sa.
Det er min erfaring, at kommunikasjon med naturen er noe som «kjennes» – den oppleves som en fornemmelse. Jeg oppfatter kontakten gjennom å være aktivt tilstede. Det naturen vil formidle, kan komme som en følelse, en assosiasjon, en vibb.
Det er derfor jeg liker skogsbading så godt, praksisen hvor vi aktiviserer sansene, en og en, for å komme i dette moduset. Og utesittingen er en så mild og styrkende praksis, det å sitte ute, med hendene i fanget, stilne tankesurret. Se på bevegelser. Lytte til de nære lydene. Ta på mosen. Kjenne hvor jeg sitter, på en stein, på en stamme, legge merke til møtepunktet mellom det jeg sitter på og meg, mellom bakken og føttene mine, helst barbeint.
Øvelsen, det å gjøre dette igjen og igjen, i det daglige, har gjort at jeg kobler meg på – går ✨inn i naturen – mer selvfølgelig enn før. Jeg kan kjenne umiddelbar ømhet for et tre og gå bort til det, stå der litt og holde på det. Treet kaller på meg. Det gjør godt for et tre også, å kjenne nærhet. Et ekko av mine egne behov.
Ofte stopper jeg opp i undring. Den lille steinen, hvorfor legger jeg merke til den enda en gang, hvorfor går jeg akkurat her hvor den ligger, og ikke to meter unna? Hva vil den si meg, er litt for konkret om jeg beskrive hva som skjer. Jeg spør egentlig ikke, jeg bare er der. I ro, rolig årvåken. Og så kommer den, fornemmelsen. Noen ganger i form av en idé. Andre ganger som en innsikt. Jeg kan få lyst å skrive, eller skape noe. Synge. Jeg synger ofte – nynner, lager toner som følger konturene av denne kontakten jeg opplever. Så deilig det er å synge natur. Det blir så vakkert! På sin helt egne måte.
Å gå på måfå er en fin måte å bli ledet til et sted, å gå på intuisjon. Det er alltid en glede, å være på oppdagelsesferd. Uten klokke tikkende i kroppen fordi jeg skal noe. Lyden på mobilen av. Da kommer følelsen av å være sammen med andre i naturen, jeg er ikke alene, det myldrer av liv rundt meg, jeg ser dem ikke. Ikke sånn umiddelbart. Men jeg merker dem. Og noen ganger, ser jeg. Et ansikt i en trekrone, som beveger seg med vinden. Kjenner noe(n) som berører en av fingrene mine. Raslende lyder av små føtter, en drage i en veltet rot. En liten kvinneskikkelse i lyset fra solen som treffer den knekte stammen akkurat der og da.
Da vi gjorde utesitting under denne workshopen, noen i Tromsø, noen i Arendal, noen på Vestlandet, noen på Østlandet, gjorde vi det i hvert vårt landskap, på hver vår måte. Vi må alle finne vår måte å ha kontakt med naturen på, det finnes ikke riktig og galt. Ingen kan vise oss, selv om det er fint å dele erfaringer. Forbindelse med naturen er en personlig opplevelse.
Jeg gikk mot vest, for å hente kraft, så tilbake mot øst. Jeg så løsninger, hvordan jeg måtte gjøre ting på en ny måte inspirert av det som skjedde der, som ikke var planlagt. Å snu om på planene, uten å tenke. Min medsammensvorne denne dagen, læremester Eirik, vendte seg mot alle himmelretningene. Vi hørte det samme voldsomme knekket da et tre ble felt i øst, felt av en støyende motorsag. Det er vondt i øst nå, i Ukraina, sa Eirik. I sør var det fremdeles mye snø og is, alt er ikke kommet til live der enda, noe er i ferd med å mykne. I vest var furua, som viste Eirik at gamle greiner kan få falle for at noe nytt får vokse fram i den grønne toppen. Og like bak i denne himmelretningen, helende chaga på et bjørketre. I nord var det gammel smerte i alle trærne veltet på bakken, men også åpning på veien mot det som vokser fram.
Slik kan en opplevelse av et kraftsted være, slik kan skogen fortelle sine historier til oss. Når vi lytter, bare setter oss i ro.
Når du oppdager et kraftsted på dine veier i naturen, lag gjerne et rituale. Når du stanser på et slikt sted, tilkjennegi deg, «lytt» og si takk. Når naturen kaller på deg, er det en gave, en vei tilbake til det naturlige ✨🙏✨
Invitasjonen under kommer fra furua i vest, delt med dere slik den ble delt med de som var med på workshopen om kraftsteder denne lørdagen i mars. Takk til den gamle furua. Vi sprer ordet.
