Skip to content

Far vel, Veiviser

Jeppe på langtur i Østmarka. Takk for bildet, Tobias.

Det er så stille her. Jeppe har tatt avsted.

Når tre hjerter har banket i et lite hus og det ene forstummer. Når tre dyr, ett på to bein og to på fire, lever tett sammen i år etter år, og det ene reiser ut av tiden.

Ni år er lenge for oss alle tre, nesten en femtedel av mitt, for Jeppe ble det et helt liv. Storebror Bonus hadde flest grå hår av oss tre, nå er det han og jeg som er igjen og skal få bli eldre, gamle om vi er heldige.

Jeppe var en veiviser.

Bade-engelen, alltid først uti! På Hellestø, Jæren, vårt andre hjem.

Jeg er ikke den eneste som har kjent meg trygg, lengre og lengre innover i skogen, sammen med Jeppe. Han var alltid i nærheten, løpende. Gikk han noen gang? Når jeg ikke ba ham om å gå på plass ved siden av meg?

Jeg ser ham for meg i bevegelse, løpende i full fart ut av porten sammen med broren, nedover grusveien til vannet, til Østmarka. Jeg ser ham løpende, på kryss og tvers i retningen vår, ørene flagrende, den sterke kroppen opp kløfter og åssider, smidig ned bratt lende. Utforskende, alltid så ivrig, så rask! Hele tiden tilbake til meg, med den svarte snuten sin borti hånda, det lysende blikket som møtte mitt. Alltid så glad! I vår magiske skog, full av skar og hemmelige, vakre steder å oppdage. Vi har utforsket den sammen, dag etter dag, år etter år. Ni spennende og gode år har vi levd i flokk.

Jeppe (2 måneder) gjør som nysgjerrige, milde storebror Bonus (2 år)

Det var Jeppe som pushet fram hoppet ut av byen. Å ha én hund i byen gikk greit. Men lengselen etter å bo nærmere skogen, leve friere, dro seg til da Jeppe kom. To jaktlabradorer i bånd i byen, det var ikke et liv for oss. Vi flyttet til skogbrynet, vi tre. Jeg gjerdet inn tomta på fire mål, og så kunne døra bare åpnes om morgenen – ut med oss! Jeg med kaffekoppen på trammen, de to løpende, alltid like glade, rundt. Eller liggende i døs i sola, under furuen, Jeppe alltid ved siden av Bonus, eller inntil meg. Trygghet. Nærhet.

Jeppe typisk inntil storebror. Fore og 2 år gamle.

For et kosedyr! Jeg kunne bare se på Jeppe når jeg gikk forbi ham, så hørte jeg dunket da han la seg ned, beina trukket opp. “Kom og klø meg på magen, da vel!” Om kvelden, da roen senket seg, lå han alltid ved siden av meg, helt inntil. Dunket armen min med snuten når han ville bli klødd, eller bare ha hånden min liggende på pelsen.

Jeg kjenner det inni hånden min her jeg sitter og skriver, hvordan pelsen hans kjennes ut.

Siste dager. Mye kjærlighet, i fred og ro.

Nå er han ikke her lenger. Jeppe fikk sovne inn i skogen. Et sted vi ofte har vært og bare sittet sammen, lyttet til lyder, han helt inntil meg, jeg med armen over skulderen hans. Han har løftet snuten og været innimellom, etter noe jeg ikke hadde sjangs til å sanse. En elg oppi lia, kanskje, en rev borti høgget, et rådyr borte ved vannet?

I all slags vær har vi vært ute på turer. Året rundt, hver dag. I dyp snø, i pøsregn, i isvind, i tett tåke, i morgendis og skumring, i lyse sommerkvelder. Vi har sett sola stå opp og sola gå ned. I telt, ved bålet, på en stein ved vannet. Noen steder er faste pauseplasser, der han alltid vært først framme og stått og ventet, med ørene forventningsfullt rett ut. Godis på gang!

Jeppe har funnet favoritt-leke-lagkamerat under flankesøk på sin siste trening.

Jeppes flokk har vært familien og treningslaget i Norske Redningshunder. Den siste uken han levde var han på tur med de aller nærmeste, fikk hente ball så mye han bare orket. Han fikk en langtur med sin beste langturkompis, de to som har krysset Østmarka og funnet hemmelige hytter og overnattet ute så mange ganger. Han fikk en siste treningsdag, lykkelig som alltid for å gå spor, og søke etter folk i skogen. Han har hatt det skikkelig gøy på alle treningene han har vært med siden han var 2 måneder gammel.

Han har fått løpe på tur alene. Med broren. Og med nabotispa og førerhundkompisen, fire hunder på tur sammen, lek og utforsking og full fart. De siste dagene var også helt vanlige. Rolige. Snute i fanget. Varm pels i fotenden av senga. Ivrig sprelling på ryggen i vilter lek når jeg la meg ned på golvet etter yoga i stuen. Syk, men livlig.

Hjerteslag mot hånden min på siden av brystkassen hans.

Like før vi gikk ut i skogen for siste gang, gikk han bort til Bonus og slikket ham på skulderen, på snuten. Så ruslet vi med dyrlegen innover til utesitte-stedet vårt. Vi kastet ball med ham, han fikk biter av favorittpølsen. Alt var lugnt. Trygt.

I den grønne mosen sovnet han, det svarte pelsdyret. Under de høye granene, bjørkene som suste, reiste sjelen hans og fløy med vinden. Ravnen ropte da gløden i øynene sluknet og istedet speilet fargene i naturen rundt oss, blått, grønt. Varm enda, men uten pust. Tatt imot av naturen, som han kom fra, var en del av og levde i.

Ute i skogen speilte de dansende greinene seg på pelsen, full av mosestøv og biter av lav.

“Han eksisterte. Vi kan være. Bli og bli bedre. For han eksisterte.”

Inger Stokke, venn

Lille flaggermus!

Tassingen til Jeppe. Som jeg savner den lyden. Hundehårene også. Det drysset nettopp ett fra ullgenseren min ned på bordet. Jeg ser at det er hans, lengre og litt tykkere enn storebror Bonus sine. Et tegn på at han har vært her, levd her med oss.

Han har lært meg å være enda mer sjenerøs, leke mer. Kjenne oftere på takknemlighet. Han har tatt med med inn i naturen, også min egen, vist meg vei til steder jeg ikke visste fantes i livet. Vist meg hvor tryggheten er, hva tillit er. Samarbeid har vært vår vei til kontakt. Jeg forsto tidlig at hundene leser oss mye bedre enn vi klarer å lese dem. Dyr viser oss noe, som alt levende gjør. Naturkontakt er toveis, enten vi er med flora eller fauna.

2. regodkjenning i boks etter et heidundrande spor!

Når jeg ser Jeppe for meg nå, er det skikkelsen hans når han plutselig reiser seg opp og står glad og ivrig med de myke ørene rett ut.

“Hva skjer? Jeg er klar!”

En skogsmus som kom og hilste på oss en times tid etter at Jeppe hadde reist videre. Naturen er magisk!

RIP Jeppe (5. mars 2013 – 5. april 2022)

Når vårsol og skygger av greiner danser på ryggen til et pelsdyr, over drysset av små frø og mose, fnugg av lav og gresstrå, da stilner hjertet i varsom kjærlighet, dyp takknemlighet i slekt med grunnvannet under berget der vi er nå, en brummende undertone favner oss, holder oss, syngende fugler løfter oss mot himmelen, vi puster, rolig, holder i øyeblikket som om det var en marihøne på fingertuppen, i millisekundet før den flyr. Og vinden suste så i tretoppene, vinden, som glir over Moder Jord i evig bevegelse

Jeppe. Takk for det gode livet sammen.

4 Comments

  1. Bente ØH Bente ØH

    Hunder er så gode at vi mennesker nesten ikke fortjener dem. Det er noe slikt Ricky Gervais skal ha sagt. Og noen hunder er så gode at vi aldri glemmer dem, de blir i hjertene våre for alltid. Som din Jeppe. Etter 30 år, hender det fortsatt at jeg gråter over min Mikki. Det er vel bra at vi kan sørge, egentlig. Selv om det føles som om hjertet blir raspet opp, så er vi heldige som har hatt slike skapninger i livene våre.
    <3 til deg og alt godt.

    • Ja, heldige oss som får leve en del av livet vårt med så trofaste venner, alltid glade når vi kommer, tenk det! Kjenner på dyp takknemlighet 💚

  2. Sveinung Sveinung

    8.april – det ble slutt for Jeppe?? Å forstå, en ødeleggende sykdom?
    Alt det fornøyelige! Her og nå over i svart.
    Husker Tenn, Tenny, Pluto, Max!

    • Ja, ikke alle får leve til de er gamle og stivbeinte. Jeg er takknemlig for alel de gode minnene, all gleden – de lever videre i hjertene våre, og da er han jo med oss videre i livet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *