Denne uken samlet noen naturglade mennesker seg på Zoom for å utforske landskapet sitt. Det er jo fullt mulig å logge av og å gå ut.
Allerede her merker jeg hvordan språket utfordres når det kommer til å bruke ordet natur. Vi sier gjerne at vi skal gå ut i naturen, jeg vil ofte heller si inn. Inn i naturen, for å ta kontakt med det levende der. Sitte inntil et tre, kjenne på møtet mellom stammen og min rygg. Se utover vannet, legge merke til refleksjonene, la roen synke. Se opp, på bevegelsene i greinene, så himmelen. Legge meg ned på bakken, lukke øynene, kjenne hva som er under hendene. Lytte til lydene nær meg, og de litt lenger unna.
Når tilstanden av tilstedeværelse siger på, når her og nå blir alt og tankesurret stilner, da merkes forbindelsen til det levende i naturen så mye sterkere. Tilværelsen mykner på en måte. En så enkel ting som å legge hånden, eller kinnet, inntil den grove barken på en furu kjennes så usigelig trygt.
“Det kjentes som å bli holdt av stedet.”
Therese, deltaker på mikro-pilgrimsvandring
Å utforske et landskap, kan også oppleves som å utforske seg selv. Det kan kjennes overjordisk å oppleve natur på denne måten, eller veldig jordnært. Det kan kjennes dypt, følelsesladet, eller som en lettelse, en sprudlende glede. Det er ikke mulig å definere hva naturkontakt er, fordi det er så personlig. Å gå inn i landskapet med årvåkenhet er en spennende vandring. Man vet aldri hva som skjer, hva man legger merke til og hva det gjør med en.
Det kan ofte kjennes som om landskapet har mange rom. Veien nedover mot vannet med trær på begge sider. Det åpne i at himmel speiler seg i innsjøen! Over broen og inn i skogen, med bjørk så langt øyet kan se, mosekledte store steiner, bergveggen opp mot åsen der oppe. Fuglesangen! Lysningen der de første av snart hundrevis av bregner krøller seg oppover, den gamle svartoren som bøyer seg over stien opp mot bekken. Rom for rom, stemningene skifter med lyset. Det brune er ikke bare “brunt”, det grønne er ikke bare “grønt”. De gule blomstene har forskjellige gulfarger, hvitveisen er ikke “hvit”.
Enten vi sier inn eller ut i naturen, så blir det upresist. For vi lager et skille mellom oss og resten av naturen. Vi mennesker er jo en del av naturen, er vi ikke? En del av faunaen, oppsatte på å være “over” alle andre dyr. Var det viktig for noen hundre år siden? Før vi fikk elektrisitet, levde komfortabelt innendørs i varme hus, da vi måtte gå, eller ri om vi var heldige, om vi skulle noe sted, om enn det var langt? Da maten kom fra naturen, medisinene kom fra naturen, klærne ble laget av materialer fra naturen, farget av planter vi fant, for det kunne noen mye om, hvilke planter som ga fargene, smakene, smertelindringen.
Når begynte vi å bruke ordet natur? Når begynte vi å snakke om natur som om den var noe annet enn oss mennesker? Et sveip innom Wikipedia gir delvis svar: Naturbegrepet er kjent siden den greske antikken, da naturforskere, fysikoi, brukte ordet fysis om de iboende egenskapene som planter, dyr og annet levende “utvikler på egenhånd”. Var det da skillet mellom mennesker og “den andre naturen” ble skapt? På latin ble fysis oversatt til natura, som betyr fødsel. Nå snakker vi om “menneskets natur”.
På japansk finnes et ord som beskriver “lyset som skinner gjennom bladene”. Det beskriver noe konkret, men også en stemning. Hva skjer med oss om vi stopper opp og ser på lyset som skimrer mellom trærne, skyggene, skimringen? Og når gjør vi det? Stopper opp for å se på lyset som skinner mellom bladene, observere det og la det bli en opplevelse. Kjenne etter hva det gjør med oss?
Det var det vi gjorde på denne lille pilgrimsvandringen. Kjente etter hva det gjorde med oss å vandre gjennom landskapet og stoppe for å observere natur. Deltakerne fikk ni øvelser med seg i lommen, som de tok fram en etter en der de valgte å stoppe opp på oppdagelsesferden en liten time. Noen smakebiter på å ta kontakt med naturen med sansene:
Hvilken retning dras du mot?
Utforsk å ta på ting i naturen, hvordan kjennes det?
Se etter en bitteliten livsform du ellers lett hadde oversett.
Lag en sirkel av det du finner på bakken rundt deg.
Tilbake i det digitale rommet, tegnet de et kart, intuitivt, i blinde, fra minnet. Å dele denne opplevelsen skaper også et rom, et indre rom, av nysgjerrighet – og en voksende tillit. Et samhold. Mennesker som ikke kjenner hverandre kan skape et samhold på kort tid, når de gjør noe sammen, deler noe. Det er natur-lig.
Fortellinger fra fire mikropilgrimsvandringer, i takknemlighet
Lyset fra himmelen gjennom trærne i mobil-bildet, som å være der selv, nysgjerrig på hva som er rundt, i sør, med dragning mot øst. Inn en sti i skogen, opp i høyden, i svingen, i vinden, nærmere fuglesangen. Litt ut fra stien, følelsen av å være langt fra folk, videre inn mot en rotvelt, som inspirerer der den ligger, til å skape noe, sammen med andre. To kongler kalte på oppmerksomhet, en hel og full, en halvspist, kanskje av et ekorn? Å være i en boble av ro.
Mørke trær mot det hvite. Snøfnuggene virvler som popkorn! Nord, nordøst, vandre i den retningen, mot vannet der elgen har gått over på den tjukke isen, hvor snøen er høyere enn brygga, enda. Barkebit, tørr og med nyanser av brunt på framside og innside. Barkebit, våt, som holdes forsiktig så den ikke skal smuldre i stykker. En sirkel i snøen. Stillhet. Inntrykket av strukturer i det som vokser ute, i det kalde, trangen til å gjenskape, brodere, sting for sting, gjøre sjatteringene levende på ny. Kommer ikke våren snart?
Å vandre nysgjerrig inn i et velkjent landskap, en liten skog ved et vann, som å møte en venn, som alltid er støttende. Å legge seg trygt ned, se opp. Minner om små ritualer, i sirkelen mellom trærne, lage en ny sirkel av greiner som har drysset over landskapet gjennom høsten, vinteren. Det spirer. Det går an å kjenne seg igjen i savnet etter språk som kan beskrive denne kontakten med det andre levende i naturen, med den hvite bjørken, med planten som vokser i ledd og snart skal folde bladene ut og blomstre. Å bli holdt, her.
Sykle gjennom byen, mot skogen i høyden, gå videre, inn i skogen, byskog full av mikrostier. Rånelyder i bakgrunnen, roen her inne, kontrastene mellom det menneskeskapte og naturen, full av det nye grønne, hvitveiser og blåveiser som er lilla. Den svarte fuglen med det oransje nebbet, svarttrosten flygende mellom trærne, greinbietn som er så tørr og lett at den også kan fly. Porøs, som følelser også kan være. Finne ro i kontrastene. Glede!
“Jeg stakk fingeren i jorda og det luktet himmelsk”
Margrethe, deltaker på mikro-pilgrimsvandring
