Teksten er skrevet til boka Følsomhetens kraft. (Heinesen forlag, 2022).
En reise inn i naturen kan godt begynne i et syltetøyglass.
Jeg var så heldig å ha en venn som ga meg et. Glasset var tomt og rent, en bursdagsgave. Det var pyntet med et stykke stoff med sløyfe over lokket, og kom med en liten håndskrevet bruksanvisning: “Skriv noe du ønsker deg på lapper, og legg dem i glasset. Sett det i et vinduet og ta dem fram igjen om et års tid.”
Utenfor kjøkkenvinduet i 4. etasje gynget de øverste greinene i tuntreet den dagen jeg satte meg ned for å skrive ønskelapper. Vinden virvlet ofte inne i bakgården, en liten oase midt i byen. Dagen før hadde jeg vært ute og gått i marka, i storm. Naboen syntes jeg var gal, det var jo farlig! Trær kunne knekke, greiner kunne falle! Tanken hadde ikke engang slått meg, det var bare deilig å være ute, finne en sti, en stein å sitte på med hendene i fanget. I stillhet, ikke fra lyder, men fra de menneskeskapte. En pustepause fra det multitaskende, evig travle arbeidslivet i medieland.
Det første ønsket som ble nedtegnet på en lapp: “Å være i naturen er en selvfølgelig del av hverdagen.” De andre ønskene som ble lagt i det glasset er forlengst glemt. Men denne lengselen etter mer vind i håret, mer uberørt natur, mose under hånden, å svømme naken i skogstjern, sove under åpen himmel, fyre bål med den største selvfølge, kjenne seg trygg ute i det fri, slo rot.
Mange år senere kan jeg lene meg inntil et tre og kjenne vennskap og støtte, der jeg før bare gikk forbi full av mediejobbtankesurr. Det gir ro å legge merke til fargene i alt som vokser på stammen, kjenne dyp glede over å ta forsiktig på det. Stryke hånden over barken. Sitte på huk og studere møtet mellom treet og jorden, berøre røttene som såvidt er synlige over bakken, som usynlig sakte beveger seg, bøyer seg nedover, strekker seg utover i nettverket av underjordiske greiner og alt liv som rører seg der nede i mørket blant mold og berg og vannårer. Livsviktig liv, for skogen, for oss mennesker, for floraen og oss i faunaen.
Døden åpnet porten inn i naturen, stien som slynget seg innover i eget landskap.“Jeg får visst ikke bli gammel”, sa søsteren min. Ni måneder senere tok hun avsted. Og selv om vi gikk den lange tiden ved siden av hverandre, så var det aller siste pustet så overraskende endelig. Fredelig. Hun lå stilnet foran meg da stankelbeinet seilte inn det åpne vinduet fra sommernatten der ute, og danset over den blomstrete kjolen min. Lenge. Forunderlig vakkert. Det var henne, slik kjentes det.
Hun har vært med meg siden, i hjertet. Jeg har ikke vært redd etter at søsteren min døde.
Vi skulle ha hver vår jaktlabrador dersom hun klarte seg. Istedet fikk jeg to, som ble mine veivisere inn i naturen. Den eldste lokket meg til å gå meg vill, og fant alltid ut av skogen når jeg ikke visste hvor jeg var. Så kom lillebroren inn i livet vårt, og og vi ble skogsdyr alle tre. Han var alltid så nær, så vi gikk dypere innover, og vandringene i mørket ble tiden for å sanse det usynlige, skrive dikt.
Å gå tur i bånd i byen var ikke noe for oss, vi flyttet til Østmarka, og dagene ble fylt av vandringer inn i gammelskog. Oppdagelsesferder, gjennom dype, mosegrodde skar, over dragene av berg som er så lett å gå på, opp bratte skrenter med tidligere rødlista glenter flygende over oss, som om de var med på turen. Hver dag, hele året, i regn over røde surklende myrdrag, på sommerdager over knasende lav, i tåke hvor vinden hvisker i sløret. Forbi frosne fossefall, inn under ruvende furuer og eldgamle graner. Inn i sirkelen av de elskede raslende ospene, hvor jeg ble den syvende søsteren. Knudrete sambu svartor, elegante vaiende bjørk, alskens forskjellig mose, bregner og sisselrot.
Nå lager jeg te av den lakrisroten, låner en bit, vasker den i en bekk, trekker den og serverer til de som er med meg på skogbad. Forteller at budeiene pleide å stikke bladene i jorda der de gikk opp og ned til fjellet, for å ha noe godt å tygge på. Dagens barn er ikke overbegeistra for gamle dagers godteri, men de elsker å vandre utenfor stien. Vi skal ikke fram, vi bare er. Her og nå. Voksne liker det også. Det gjør godt. Skru på en sans om gangen først, roe nerva. Stresse ned. Så fordyper vi oss i opplevelser, undersøker et lite stykke skogsbunn, sitter på en stein med hendene i fanget, observerer refleksjoner i bekken, lytter. Aktiv hvile, tenker jeg ofte, når jeg ser en folk lene seg inntil hvert sitt tre, og i denne roen blir en del av selve landskapet. Så godt det gjør å bare være her og nå, sier de etterpå. Koble av, kaller vi det gjerne. Eller kobler vi oss egentlig på?
Det er forsket mye på denne praksisen. Skogsbading har vært en del av folkehelse-tilbudet i Japan i over 40 år, og kan oppleves i stadig flere land. Og godt er det. Vi vet det jo innerst inne, om vi bare lytter til naturen vi er en del av, at vi at vi hører hjemme her. Blant flora og fauna, i det grønne på jordskorpa på denne så blå planeten, over grunnfjell og grunnvann, det flammende ildhavet et sted under oss, magneten som holder oss her, med beina på Jorda. Under sol og skyer, under stjernehimmelen som vi ser om vi løfter blikket. Om vi bare går våre egne stier og blir kjent med vårt eget landskap, slipper taket og finner vår egen skaperkraft.
- Har du lyst å bli med på et skogsbad? Ta kontakt på info@skogogmose.no. Fortell gjerne hvor du holder til og hva du lurer på! Vennlig hilsen Nina Alida