Når du vil finne roen og stresse ned, eller som min følgesvenn på denne vandringen: bare ønsket å finne balansen i hverdagslivet, da er naturen en god hjelper.
En skogsmeditasjon er som en rolig tur, men ikke helt. Det som er fint med å guide slike vandringer, er å få dele opplevelsen av å finne roen sammen med de andre som er med. Noen ganger tar jeg med grupper: Folk som jobber sammen, familier, venner. Og noen ganger tar jeg bare med én. Det er helt spesielt fint.
Vandringen med min følgesvenn denne ettermiddagen begynner med at hun fort er langt foran meg på grusveien ned til vannet. Jeg rusler rolig, hun strener avgårde med sprek spenst i stegene. Hun koser seg allerede, det er lett å se – hun ser seg rundt, og har fortalt at hun gleder seg sånn til å være et par timer i skogen.
Vi kan se skogen der framme, på andre siden av vannet. Bjørka her nede, bartrærne lenger opp. Vinteren har lagt seg som et pudderlokk over naturen, og sola glitrer i iskrystallene.
Min med-vandrer denne dagen stopper opp snur seg mot meg, litt overrasket over at jeg er så langt bak henne. Hun formelig tripper, men hun venter utålmodig. En god start, tenker jeg.
– Du kan bare slå følge med meg, sier jeg. – Det er her vi begynner, med å sakne tempoet. Kjenne etter hvordan vi puster, legge merke til hvor vi er.
Om litt skal jeg fortelle henne at vi skal gå i stillhet en stund, men foreløpig prater vi. Jeg forteller hva en skogsmeditasjon går ut på, at vi skal sakne farten enda mer, litt etter litt, og at vi skal se nærmere på det som lever og vokser her, kjenne på kontakten vår med skogen. For en skog, det er så mye. Det ser kanskje ikke sånn ut i dette hvite landskapet, men det yrer av liv i dette samfunnet av vekster. Det virker sovende, dette landskapet, men det er lyder og farger å oppdage her, og så mye som vokser, selv midtvinters.
Vi skal ikke gå så langt, men det er dyp snø og her er litt av poenget at vi skal kjenne hvert steg. Jeg leste om Dalai Lamas gå-meditasjon en gang, hvordan man kan roe ned hjerterytmen og pusten og la stress gli av seg, bare ved å rette all oppmerksomhet om hvordan vi går, hvordan vi flytter beina, hvordan føttene treffer bakken og løfter seg for å gå videre. Med bittelitt trening kan en så enkel øvelse bli helt oppslukende. En meditasjon. Jeg pleide å gjøre det på vei fra jobb da jeg bodde i byen, da jeg gikk gjennom den fredelige kirkegården. Der hentet jeg meg inn. Nå skal vi hente oss inn i den gamle skogen.
Vi går ut av den viltvoksende alléen, ut på det islagte vannet for å virkelig ta inn landskapet – det åpne vannet, vinden som seiler over det og stryker kinnene våre. Vi står der litt, lukker øynene og puster. Kjenner etter hvordan pusten vår er i kroppen her og nå.
Den sitter langt oppe i brystet, sier min følgesvenn. Hun holder seg over hjertet. Vi står der en stund til. Jeg ber henne kjenne etter hvordan beina står stødig på bakken, at hun har føttene på isen over vannet som beveger seg kaldt og rolig under den tykke isen. Ber henne kjenne hvor vinden kommer fra og hvordan hun kjenner den mot kroppen. Man kjenner på en måte mer når øynene er igjen, man åpner de andre sansene mer.
Jeg ber henne kjenne hvordan skuldrene senker seg for hvert utpust, spør om hun vil puste ut enda langsommere og kjenne hva det gjør med kroppen. Der står vi ute på isen og bare puster. Det er alt.
Her begynner vi den stille reisen, hvert i vårt, sammen.
Vi går inn mellom trærne, følger en skogsvei et par svinger. Så tar vi av, og tråkkene våre blir stien, foran oss har ingen gått akkurat her før. Jo, en hare! To labbespor foran, en haledott bak. Hopp hopp, her bor det noen.
Vi klyver opp en helling, tar tak i små ospetrær og drar oss opp. Nå puster vi godt og dypt! Og ler, det er befriende, vi har samme følelse av å være barnslige! Vi gjorde jo dette da vi var små, stakk til skogs og fulgte terrenget, på oppdagelsesferd.
Vi deler følelsen vi har av å være akkurat der med hverandre. Vi står i skyggen nå, i en ravine, med en bratt åsside på venstre hånd, slakere på andre siden. der vi skal gå etterhvert. Berget viser seg under snøteppet, vi får et glimt av mose, med små istapper som frynser.
Bekken er frossen, men en ørliten lyd av klukkende vann fanger oppmerksomheten. Jeg inviterer til et stille stopp, og vi finner hvert vårt sted hvor vi kan sette oss på huk og lytte til vannet som sildrer under isen.
Litt etter litt blir vannet musikk, lag på lag av lyd, mørkt durende, hviskende skummende, urytmisk plaskende, overraskende dryppende.
– Først hørte jeg den såvidt, nå hører jeg ikke noe annet! Det er som et orkester!
Min medvandrer beskriver det så fint. Det er en befriende oppdagelse, egentlig, å kjenne at det vi retter oppmerksomheten vår mot, vokser og blir det viktigste. Da kan vi velge selv hva vi vil oppleve. Kan hende det faktisk er mulig å stå midt i en durende by og bare høre en fugl som synger i et tre, hvis vi lytter. Virkelig lytter?
Sans for sans, steg for steg, beveger vi oss videre innover, skjærer ut av kløfta og opp på høyden med de store furuene. Det er åpent her, sollyset treffer den mangefargede brun-hvit-grå-gule barken, det lysegrønne lavet som vokser der, snøen som fyller det vi ellers ikke ser, mellomrommet mellom greinene, de mørkegrønne barnålene. Konglene med snø på. Det er stille rundt oss, snøen demper alle lyder. Det lukter kaldt. Det drypper et sted, sola varmer.
Jeg legger merke til at min følgesvenn ikke er bak meg. Der, et stykke unna, står hun, helt stille bak noen trær. Hun ser oppover. På den bratte åssiden, som fyller synsfeltet med de gedigne trærne. Gran og furu. Den hvite snøen får hvert av dem til å vise seg tydelig. Det er et mektig syn.
Jeg tenker på det jeg har lest om at trær lever i samfunn, forbundet med røtter under jorda. Jeg kan ikke se det, men jeg vet det, kjenner at jeg står på noe. Trærne i det bratte holder hverandre fast, der de vokser, sakte, sterke.
– Det er sakralt, å se den skogen som vokser oppover, for noen enorme trær!
Hun føler at hun er i et hellig rom, forteller hun. Og går videre med andakt. Behovet for å snakke har forlatt oss begge for en stund. Roen har lagt seg varsomt over oss. Vi stopper og ser utover, lener oss inntil et tre, lukker øynene, er i øyeblikket en liten stund. Jorda går i bane, planeten har sin plass i universet, og her er vi, akkurat nå, en del av naturen, en del av faunaen i floraen.
Det er deilig med sola. Nå blir det fint å ligge og slappe av i hver sin hengekøye en halvtimes tid. Følgesvennen får med seg et spelsauskinn, tar det under armen og går for å finne seg et fint sted å gynge. For en utsikt vi får! Furustammer, trekroner, blå himmel og hvitt glitter!
Jeg vet ikke hvordan det kjentes for min følgesvenn etter at vi skilte lag, om hun fant den balansen hun ønsket seg. Den vil hun oppdage når hun er tilbake i livet sitt igjen, kanskje etter noen dager eller uker.
Men roen, den fant vi.
Når jeg går på slike meditasjonsturer, pleier jeg å si at når trangen til å ta fram kameraet kommer, så er det en invitasjon fra naturen til å se nærmere etter. Det kan være fint å ta bilde.
Og det kan bli en fin stund å bare observere, lytte innover.
Legge merke til hvordan det kjennes å se nærmere på strået som er inni en istapp, det grønne i kanten av det frosne elgsporet, mønsteret vinden har laget i snøen, en liten perle av glass ytterst på et granbar. Sånne ting.
Takk for turen, skogen!
