Man kan bli overveldet av å møte et annet menneske. Innsikten om at den andre lever et helt liv, inni kroppen sin, med sin egen hjerne, sin egen frontallapp, med alle tankene og følelsene sine. Det yrende livet den andre lever i hjertet sitt, i minnene. I tankene, om det vi har lyst til og det vi ikke får til. Det vi er glade for og det vi er redde for.
Man kan bli overveldet av at hver og en av oss har en historie som begynte allerede som frø, før vi ble født, da vi ble født. Oppveksten som preger oss resten av livet, som har dyttet oss mot valg, holdt oss tilbake, oppmuntret. Definitivt påvirket verdien vi gir oss selv, som individ, medmenneske, en del av økosystemet på kloden.
Hva det andre mennesket tenker om seg selv, er stolt av, er ikke noe vi kan lukte. Hvordan vi oppfatter oss selv, hva som har vært lett og hva som har vært vanskelig, det er våre egne fortellinger. Hvor gjemmer vi skammen vår? Det er menneskets natur, å være noen i det åpne, en annen i det skjulte, hemmelige. Kan hende får noen se det vi vi ikke vanligvis viser fram, eller få lov å finne det. Kanskje forblir det i mørket, med røtter som har festet seg innover i det harde i oss. Vridde, sterke røtter som klorer seg fast, tviholder. Det er ikke bare-bare å være seg selv, ansikt til ansikt. Kan hende ser vi oss selv som skakke og arrete, ufullendte.
Kan hende en annen kjenner ømhet for akkurat det. Bøyen i stammen, det fjerde kløverbladet. Det særegne. Er det ikke det genuine i et menneskes natur vi blendes av? Det sårbare kanskje, som blir skjønnhet, som får oss til å stoppe opp og se nærmere etter, og ville åpne sansene for. Sant er sant.
Når slipper vi alle tankene og bare lar alt være som det er? Når kan et menneske kle seg nakent for et annet menneske og la hendene henge rolig ved siden av kroppen, med dyp og rolig pust? Det er iallefall lett når blikk møter blikk som ikke ser etter det som kan forandres. Da kan vi åpne sansene, en etter en, og gå inn i den andres sfære. Lytte. Snuse inn lukten. Være inntil og smake på det andre mennesket. Vi lengter etter å berøre, bli berørt. Vi vil synke, fordype oss i den andre. Puste i nærværet, studere den andres former og bevegelser, oppleve hvordan vi passer inn i dem. Sitte med ryggene mot hverandre og kjenne på kontakten, hvile i den. Kjenne at vi blir løftet. Og selv om det bare skjer i øyeblikk, så er det så meningsfullt. Å bry seg om en annen. Å se en et annet menneske for det det er. Å ville stille opp for dette andre mennesket, å ønske det beste for dette andre mennesket. Bli kjent.
Det er som å være i naturen med våken tilstedeværelse, ta den inn. Høre raslingen av ospeblader, skarpe, hese rop fra en falk. Se refleksjoner i en dam i et grønt skar, himmelen er nede, greinene er der røttene er. Verden blir snudd på hodet, og vi kan bli svimle. Falle, dynke nesen i lukten av løv, snuse den inn og glemme alt annet for noen øyeblikk. Flora. Fauna. Vi kan se det store i det lille. Lene oss inntil et tre og høre den sakte pulsen mot våre raske hjerteslag, så merkverdig trygt det kan kjennes å leve, være et lite menneske. Vi kan kjenne oss tatt imot av naturen, huske at vi er en del av den, at den har skapt oss, frøet som ble oss. Og forteller vi et tre hvordan vi har det, vil det aldri fortelle det videre.
Legger vi oss ned i mosen, blir vi tatt i mot. Bruset når vinden reiser gjennom trekronene er i blodet vårt også, raslingen i bladene sitrer i oss. Forelsket i skogen, i himmelen og elvestrykene! Fjetret av elgen, villaksen, øyenstikkeren! Svøpt inn i alle fargene, skimrende, klare, i nyanser vi kanskje aldri har lagt merke til før. Vi kan få lyst å gå barbeint over berget, i våt jord, gjennom bregnene, vasse i sanden ved havet. Fyre opp et bål på kanten av en ås, bare ligge stille og se på stjernene, stjerneskuddene. Stupe ut i svart tjern om natten, gli gjennom tåkedisen, bli oppslukt. La oss omfavne.
May you fall in love with an animal, a cloud, a redwood, the wild …
Rachelle Lamb